Ved foten av Kilimanjaro, med sokker i sandalene: Støv, camping og nye bekjentskaper

Noen ganger vet du at du er akkurat der du skal være i verden. Slik hadde jeg og Nils Martin det denne helga. Vi ble spontant med på en telttur med to av lærerne som jobber på ISM. "I've got everything we need, just come by this evening!" De er så rause her, og spørsmålet var ikke om vi ville låne telt, men hvilke telt vi ville låne. For vår skotske nabo hadde plenty! Vi har kun vært her ei uke, men jeg er allerede overarbeidet. Jeg er så langt på etterskudd at det er helt utrolig. Derfor tenkte jeg egentlig ikke å bli med. Men noen ganger trenger man å ta pauser, erfare nye opplevelser, og akseptere at man ikke kan være en superkvinne...

På vei bort til campen stoppet vi på et marked. Vi skulle bare ha litt grønnsaker, men både jeg og Nils Martin ble satt ut av energien, lydene, folkene... hele pakka. For første gang siden vi kom, kjente vi at vi var i Tanzania. På ISM kjennes det noen ganger som om vi kan være hvorsomhelst. De serverer pommes frittes og pasta, alle snakker engelsk, og det er alle nasjonaliteter. Derfor var det så godt å vandre rundt blant boder på markedsplasser, og bare absorbere de Tanzanianske vibbene.

Etter mange omveier, kom vi oss endelig frem til campen. Dette var på en gård i fjellene, og vi dro med Kilimanjaro Mountain Club. Det var oss to, den skotske læreren med campingutstyret, vår nabo og engelsklærer som virkelig har reddet oss når det kommer til å vise oss rundt, og sørge for at vi har sim-kort, penger, mat og utstyr til hushjelpen. Det kom også et gammelt ektepar som driver et barnehjem og skole, en fjellguide, hans sønn og en skotsk pensjonist som jobber litt frivillig som lærer.

Etter en lang og varm tur oppover gjennom den lokale "landsbyen", var vi dekket av støv og skitt. Det er så tørt her, og vi gikk langs kaffeplantasjer som visnet hen. Når man er full av svette, insektsspray og solkrem, fester støvet seg relativt kjapt..

Det viser seg at fjellguiden ikke bare har vært på Kilimanjaro mange hundre ganger, men også på Mount Everest. Det virker som om alle vi møter her har utrolige historier å fortelle, og vi kan bare sitte og lytte til erfaringer og opplevelser. Det er rart å tenke på alle erfaringer og historier man kan gå glipp av, hvis man glemmer å lytte.

Bildet til høyre:Nils Martin sjonglerer med løk, mens vår skotske venn lager mat... "I can't see what you are doing Nils, I only feel the onions crashing down at me from time to time... Is this typical Norwegian??"

Vi koste oss med bål, og Nils Martin fant ut at om man putter litt ingefær i ølen, vil det skumme helt vanvittig. Med vår studentmentalitet, kan man jo ikke la det gå til spille! Både bål og øl bidrar til at samtalene blir mer og mer eksistensielle. Det passer oss igrunn bra!